Vi leverer på kraft, dessverre gjør ikke nettet det samme.

Av Liina Veerme, konsernsjef, Salten Kraftsamband AS

For Nord-Norge er dette mer enn en teknisk beslutning. Det er et kraftig signal om at en hel landsdel igjen må vente. Ikke fordi vi mangler ressurser, men fordi infrastrukturen ikke holder tritt med utviklingen.

For dette er hva reservasjon av nettkapasitet betyr i praksis: Når store nye forbrukere ikke får plass i nettet, uteblir ny-etableringer. Ingen ny industri, ingen datasentre, ingen nye fabrikker som kan utnytte kraftoverskuddet i Nord-Norge. Ingen ringvirkninger og full stans i omstillingen som regjeringen sier Nord-Norge skal ta del i.

Det er vanskelig å forklare dette til folk flest, fordi det høres fullstendig bakvendt ut. I Nord-Norge har vi kraft i massevis og relativt lave strømpriser. På grunn av overskudd eksporterer vi energi ut av landsdelen. Likevel får nye prosjekter beskjed om at det ikke er finnes kapasitet til uttak av mer strøm. Paradokset er slående.

Beskjeden som nå er gitt, er et alvorlig tilbakesteg for ny kraftkrevende industri i Nord-Norge. Og den viser med all tydelighet at det ikke er kraften det står på. Det står og faller på nettet.

                                                                                                     Liina Veerme

Statnett peker på sterk vekst i forbruket, særlig fra mindre og mellomstore aktører, og viser til at det nå er meldt inn betydelig økning i vanlig forbruk i området. De viser også til risiko for effektmangel og spenningskollaps ved feil. Det er selvsagt forhold som må tas på alvor. Ingen er tjent med at forsyningssikkerheten svekkes. Men nettopp derfor blir dagens situasjon så alvorlig. Vi har visst om denne utviklingen lenge. Dette kom ikke ut av ingenting.

I Salten ser vi konsekvensene veldig tydelig. Vi vet hvor flaskehalsene ligger og vi vet hvilke forbindelser som er for svake og som ikke kan ta imot større nytt forbruk uten omfattende nettforsterkninger. Dette er kjent stoff, utredet, diskutert og beskrevet gjennom år.

To konkrete prosjekter peker seg særlig ut: nytt 132 kV nett mellom Sjønstå og Fauske, og tilsvarende 132 kV forbindelse mellom Salten transformatorstasjon og Valjord i Sørfold. Samlet handler dette om om lag 19 kilometer ny linje. Det høres kanskje beskjedent ut i nasjonal målestokk, men for Salten er dette helt avgjørende infrastruktur.

Sjønstå–Fauske er en hovedåre inn mot Fauske og videre mot Bodø, Saltdal og resten av regionen. Forbindelsen mellom Salten trafo og Valjord vil på samme måte styrke kapasiteten i et område der nettet allerede begrenser muligheten for større nytt forbruk. Dette er ikke luksusinvesteringer eller fremtidige ønskelister. Det er konkrete, kjente flaskehalser som må løses dersom vi skal få på plass ny industriell vekst i Fauske, Bodø og hele Salten-regionen.

Uten slike forsterkninger blir kraftoverskuddet vårt stående på feil side av flaskehalsen. Da hjelper det lite at vi har fornybar energi, aktuelle industriprosjekter og politiske ambisjoner om vekst i nord. Mulighetene finnes, men nettet bestemmer om de faktisk kan realiseres.

Det er også her frustrasjonen ligger. For Nord-Norge blir igjen bedt om å være tålmodige. Igjen blir vi fortalt at potensialet er stort, at mulighetene er mange, at landsdelen er viktig for fremtidig utvikling og verdiskapning. Men når tiden er inne og investeringer skal realiseres, arbeidsplasser etableres, da stopper det opp på grunn av «reservasjoner i nettet». 

Det holder ikke lenger å snakke varmt om industriutvikling i nord dersom staten og systemaktørene ikke leverer den infrastrukturen som må til. Kraft er ikke nok i seg selv. Energien må frem til industri og næringsaktører og komme samfunnsutviklingen i nord til gode. Det er her Statnett svikter. 

Det som gjør denne beslutningen enda mer alvorlig, er at den kommer i direkte kollisjon med ambisjonene staten selv har løftet fram for Nord-Norge. Regjeringen slo i sin nordområdestrategi fast at nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde. Det snakkes om livskraftige lokalsamfunn, om næringsutvikling, beredskap og infrastruktur som bygger samfunn.

Da holder det ikke at vi samtidig må akseptere at nettet er så svakt at nye større industrietableringer settes på vent.

For hva er egentlig en nordområdestrategi verdt når tilgangen på kraft allerede finnes, viljen finnes, næringslivet vil, men infrastrukturen svikter? Da blir ambisjonene stående igjen som nettopp ambisjoner. Ikke politikk som virker.

Det som gjør beslutningen ekstra krevende, er også at den treffer en landsdel som allerede sliter med svake markedsforhold. Statnett peker selv på at større forbruk, ny produksjon og nettutvikling henger sammen. Det er riktig. Men da må vi også tørre å si det åpenbare: Når nytt stort forbruk stanses, svekkes også grunnlaget for ny næringsutvikling, nye investeringer og et sterkere regionalt kraftmarked. Vi risikerer å låse Nord-Norge fast i en situasjon der vi verken får utviklet markedet, utløst industripotensialet eller styrket lønnsomheten i nye kraftprosjekter.

Nord-Norge ber ikke om særbehandling. Vi ber om noe så grunnleggende som at nasjonale ambisjoner faktisk følges opp med nasjonal infrastruktur.

For dette handler ikke bare om nett. Det handler om tillit. Tillit til at det nytter å satse i nord. Tillit til at politiske løfter om grønn industri ikke bare gjelder sør for Dovre. Tillit til at en landsdel med store naturressurser, høy kompetanse og betydelig kraftoverskudd faktisk blir gitt mulighet til å bruke dem til å skape arbeidsplasser og verdier.

I motsatt fall vil konsekvensene for Salten og Nord-Norge bli nedslående. Investeringene går andre steder. Prosjektene blir utsatt, nedskalert eller i verste fall lagt bort. 

Det er ikke bare et regionalt problem. Det er et nasjonalt feilgrep.

Vi trenger derfor mer enn forståelse og nye utredninger. Vi trenger tempo og prioritering. Samtidig må vi se tydelig erkjennelse av at nettet i nord ikke lenger kan behandles som noe som kan komme senere.
For senere er nå.

Statnett opplyser at stansen er midlertidig, at dagens reservasjoner beholdes, og at de vil gjøre nye årlige vurderinger. De har også fremskyndet arbeidet med en ny konseptvalgutredning for å styrke forsyningsevnen nord for Svartisen. Det er bra. Men det endrer ikke hovedpoenget: Beskjeden som nå er gitt, er et alvorlig tilbakesteg for ny kraftkrevende industri i Nord-Norge. Og den viser med all tydelighet at det ikke er kraften det står på. Det står og faller på nettet.