Samen Mons Andreas Petersen, kalt Mons Petter, bodde ved Øvrevann mellom Fauske og Sulitjelma. På en tur innover Sulitjelmafjellene sommeren 1858 fant han tilfeldigvis noen steiner som tydeligvis inneholdt metall. Sagnet sier at Mons Petter var overbevist at det var gull han hadde funnet. Ryktene om funnet spredte seg, og i løpet av et par tiår gjorde nybyggerne rundt Langvannet i Sulitjelma en rekke nye funn. Ved en tilfeldighet fikk den svenske industrimannen Nils Persson i 1886 se en kisprøve fra Sulitjelma hos en agent i København. Han var direktør for en fabrikk i Helsingborg som hadde kunstgjødsel som viktigste produksjon, og han var på utkikk etter utnyttbare kisforekomster for å sikre råvaretilgangen. Han sendte ingeniør Alfred Hasselbom med et arbeidslag til Sulitjelma for å gjøre de nødvendige undersøkelser. Han skaffet seg rettighetene etter å ha funnet malmforekomstene drivverdige, og startet prøvedrift i 1887. Prøvedriften gikk bra, og i 1891 ble Sulitjelma Aktiebolag stiftet, selskapet som skulle står for gruvedriften i Sulitjelma. Staten var grunneier men i unionstiden var det få begrensinger for et svensk selskap for å drive næringsvirksomhet i Norge, så selskapet fikk nødvendige tillatelser fra norske myndigheter. Sulitjelma ble raskt et fyrtårn for det moderne, her ble det raskt etablert et samfunn man ikke hadde sett maken til, både med hensyn til moderne teknologi men også ved måten å organisere samfunnet på. I et strengt klassedelt samfunn rådde gruveledelsen fullstendig over en eiendomsløs arbeiderklasse. Mens døgnrytme og årstidsvariasjonene hadde styrt arbeidet til Saltenværingene, ble det klokka og skiftordningene som bestemte i Sulitjelma.
Samtidig begynte elektrisiteten å kunne utnyttes mer kommersielt i moderne samfunn, det var således ikke tilfeldig at Sulitjelma var først ute med elektrisitetsutbygging. Den første generatoren sveiv i Fagerli allerede i 1893, der de beskjedene strømmengdene hovedsakelig ble brukt til belysning. Noen år seinere ble vekselstrømsgeneratorer tatt i bruk og elektrisiteten kunne etter hvert både brukes og ikke minst overføres mer effektivt. Ved århundreskiftet var således elektrisiteten i allmenn bruk i Sulitjelma, lenge før noen annet sted i Salten hadde antydning til slikt.
Behovet for elektrisitet steg hele tida, og det ble jevnlig installert nye aggregater i kraftstasjonen i Fagerli, samtidig som det ble foretatt reguleringstiltak i vassdragene som ble utnyttet. Staten fikk etter hvert behov for å regulere utbyggingen av norske vassdrag og det ble gitt en rekke lover på begynnelsen av 1900 tallet. Konsesjonsloven krevde tillatelse til kraftutbygging samt at noe av krafta som ble produsert skulle tilfalle kommunen, såkalt konsesjonskraft. Hjemfallsloven slo fast at staten etter 60-80 år vederlagsfritt skulle overta fossefall, rørgater og kraftstasjoner.
Vekstperioden frem mot 1920 skapte voldsomme fremtidsforventinger, ikke minst mht utnyttelse av elkrafta, og mange og store planer ble lagt både i Sulitjelma og i Saltenkommunene for øvrig. Rundt 1920 var det i flere kommuner i Salten kommet i gang med elektrifisering, Bodø by bygde ut i Breiva og i 1909 kunne byens næringsliv og befolkning ta i bruk strøm fra et anlegg som leverte 350 kW.
Konjunkturene og ”kaoset" i mellomkrigstida fikk også store konsekvenser for Sulitjelma, gruvedriften kunne ikke drives med fortjeneste og mange av de store planene for videre utbygging av vannkrafta ble lagt på is. Samtidig var det stor uenighet mellom staten og det svenske selskapet om rettigheter. Prosessen endte ikke før i 1933 med omdanning til A/S Sulitjelma Gruber med stort sett det samme eierskap som det svenske selskapet. Dette selskapet fikk herredømme over kraftressursene i Sulitjelma i 50 år frem til 1983, på svært gode vilkår. I årene etter 1935 forsvant arbeidsledigheten og gruveselskapet kunne igjen drive med overskudd. Planene som tidligere var lagt for kraftutbygging ble igjen hentet frem, men alt ble lagt på is igjen under okkupasjonsårene da smeltehytta ble stanset. Tyskerne var også opptatt med kraftutbygging, men ikke i Sulitjelma. Rett etter fredsslutningen ga sentrale myndigheter elforsyningen høy prioritet, og ga retningslinjer for den videre kraftutbyggingen i landet, spesielt i områder uten strøm. Gruveselskapet i Sulitjelma hadde problemer å komme i gang etter krigen, og vil ikke påta seg utbygging av kraftressursene alene. Det var også uenighet mellom kommunene i Salten om hvilke utbygginger som burde prioriteres, i området sto det mellom Balmi og Oldereid. Sulitjelma Gruber og Bodø kommune var ofte motpolene. Det endte med at Bodø og Skjerstad gikk sammen og dannet Salten Kraftlag, Saltdal kom til noe i ettertid, og dette selskapet sto for utbygginga av Oldereid kraftverk i Skjerstad. Krafta herfra kom på nettet mot slutten av 1953. Utbygginga av Oldereid hindret i realiteten videre utbygging i Sulitjelmavassdraget fordi myndighetene vurderte Oldereidutbygginga som tilstrekkelig for kraftbehovet i regionen. Fra 1950 og utover gikk det imidlertid mye bedre med Sulitjelma Gruber og behovet for mer kraft meldte seg raskt. Til å forestå utbyggingen av Balmivassdraget ble et nytt selskap stiftet, A/S Balmi Kraftlag hvor Grubene eide 60 % og resten på kommunene Fauske, Saltdal og Sørfold. Etter hvert kom også Bodø og Bodin kommune med, da man innså at man vil få behov for kraft også fra denne utbygginga. Balmi Kraftlag var et rent produksjonsselskap, selv om man også hadde konsesjon for overføringsanlegg. Det oppstå ny uenighet om bygging av overføringsanlegg fra Sulitjelma til kysten, der det igjen var Indre og Ytre Salten som sto mot hverandre. Det hele endte opp med dannelsen av et nytt andelslag som skulle stå for utbygging av overføringsnettet og transformatorstasjoner. I november 1956 ble selskapet stiftet og fikk navnet Salten Kraftsamband (SKS). I de første årene ble arbeidet i selskapet kun utført av styret, og spesielt Thomas Sewell. I 1959 ble Sewell ansatt som driftsbestyrer i SKS, samme stilling som han også hadde i Bodø Elektrisitetsverk og Salten Kraftlag. Mot slutten av 50- tallet ble Daja kraftverk bygd, samtidig som det ble bygd overføringslinjer fra Sulitjelma til kommunene i Salten. SKS engasjerte seg etter hvert også i kraftubygginga i Sundsfjord, da man anså denne som et viktig supplement til Bodøs strømbehov.
Etter påtrykk fra myndighetene ble SKS i 1964 omdannet til aksjeselskap, men fortsatte uten ansatte. Man kjøpte tjenester hos Bodø Elektrisitetsverk. Myndighetene ivret også for rasjonaliseringstiltak innenfor kraftforsyningen i Salten, og at den burde organiseres på en annen måte enn tilfellet var blitt på 60-tallet. Det var mange kryssende interesser og prosessen tok lang tid, men det utkrystalliserte seg etter hvert en løsning om at SKS skulle gis en sentral rolle i den nye organiseringen. Salten Kraftlag skulle innlemmes i SKS, og SKS skulle overta eiendeler i Balmi og Sundsfjord. Fusjonen ble endelig et faktum i 1975, og eierne av ”nye” SKS var Bodø, Skjerstad, Fauske og Sørfold kommuner, Dragefossen Kraftanlegg i Saltdal, Balmi Kraftlag, Meløy kommunale elverk, Rødøy-Lurøy Kraftverk og Sjøfossen kraftlag. Konturene av dagens Salten Kraftsamband så dagens lys.
Det ble en intens dragkamp mellom Indre Salten og Bodø om lokalisering av administrasjonen som endte med at man i ekstraordinær generalforsamling 18.desember 1975 vedtok at Fauske ble valgt. Thomas Sewell ivret for Bodø, men mente at dette vedtaket ikke kom til å få så stor betydning. Bemanningen skulle holdes på et så lavt nivå som mulig fremover, og dermed ville man uansett ikke få noen særlig antall nye arbeidsplasser på Fauske. Her tok han imidlertid grundig feil. I perioden 1975-78 økte antall ansatte fra seks til førti, og i 1991 hadde selskapet over hundre ansatte.
Våren 1981 ble Harald Mellerud konstituert som direktør for Thomas Sewell som var blitt syk. Mellerud ble sittende som administrerende direktør i selskapet i mer enn 20 år. Han ble en svært viktig drivkraft og bidro til å bygge opp selskapet til et av de store regionale kraftselskapene i Norge. Melleruds visjon var at Fauske skulle bli et teknologisk kraftsentrum i Nordland. Han satset derfor sterkt på å bygge opp et kompetent teknologisk miljø i selskapet. Mange nye godt utdannet personer ble ansatt, og det ble foretatt store investeringer på teknologisiden. Denne strategien har gitt grobunn for vekst av sterke fagmiljøer i selskapet som i sin tid også har gitt etableringer av flere nye selskap. Salten Kartdata, Norsec, Salten Nettjenester og Salten Bredbånd er eksempler på dette. Dessuten har selskapet lang tradisjon for å selge tjenester til omkringliggende everk og kommuner.
På 80-tallet ble det gjort flere forsøk på å integrere de lokale distribusjonsverkene i regionen inn i SKS slik at man kunne få et stort regionalt vertikalintegrert selskap i regionen. Dette var en prosess som på mange måter var initiert av myndighetene. Her var det et uttalt ønske om å ende opp i fylkeskommunale everk som eide både produksjonen og distribusjonen i fylket. Disse anstrengelsene lyktes man på ingen måte med i Salten. Blant de lokale distribusjonsverkene var det en stor frykt for at man skulle bli slukt av ”storebror” og dermed miste lokale arbeidsplasser og medbestemmelse. Dessuten var maktbalansen mellom det relativt store lokale elverket i Bodø og produsenten Salten Kraftsamband ikke avklart.
Den nye energiloven som ble vedtatt i 1991 satte en effektiv stopper for bestrebelsene for å få til lokale regionale vertikalintegrerte enheter i kraftforsyningen. Energiloven om det frie kraftmarkedet la føringer om at markedskreftene skulle føre til den optimal organiseringen og ga føringer for at det burde være et organisatorisk skille mellom nettdrift og kraftomsetning.
Daværende styreformannen i SKS, Gisle Johnsen, sa følgende på generalforsamlingen 22.juni 1990: ”Energiloven vil neppe få noen dyptgripende influering på SKS’ situasjon i kraftmarkedet”. Historien skulle imidlertid vise at verden på mange måter ble snudd opp ned for selskapet etter hvert som de frie kraftmarkedet begynte å ta form.
Før energiloven kom kunne man få budsjettene i balanse bare ved å justere på prisen de lokale everkene måtte betale for den strømmen de hadde behov for. Etter at energiloven kom ble plutselig selskapets inntekter i stor grad styrt av ytre forhold som man ikke hadde kontroll på. Det ble viktig å bygge opp markedskompetanse og prøve å få kontroll med den store pris- og volumrisikoen man hadde som produsent i det nye norske kraftmarkedet. Også forholdet mellom kraftselskapene endret seg dramatisk. Plutselig var man fra og være samarbeidspartnere blitt konkurrenter som skulle kjempe om å få levere strøm til landes strømkunder. Dette kom også til å prege forholdet mellom selskapene i Salten. Men etter en periode som konkurrenter fant man etter hvert ut at et tett samarbeid var den beste måten å møte den tøffe konkurransen fra de andre selskapene i Norge på. Dermed gikk 7 av 9 distribusjonsverk i Salten inn i et samarbeid med SKS om salg av strøm til sluttkundene i regionen. Konkurransetilsynet forbyr markedssamarbeid hos konkurrerende selskap, men dette ble løst ved at distribusjonsverkene avsluttet eget salg av strøm, og startet opp med kommisjonssalg for SKS.
I 2000 startet man en prosess med sikte på å fusjonere selskapene Bodø Energi, Fauske Lysverk og Salten Kraftsamband. Midt i denne prosessen valgte Harald Mellerud å gå av som direktør. Han ble etterfulgt av Leif Finsveen som da kom fra direktørstillingen i Bodø Energi. Det ble lagt ned svært mye arbeid i denne fusjons-prosessen, men det hele strandet med et vedtak i Fauske kommune. Hovedårsaken til det var nok frykt for at man skulle miste arbeidsplasser i Indre Salten til fordel for Bodø. Isteden startet man forhandlinger med Hydro Energi med sikte på å overta Hydro sine andeler i 3 felleseide kraftverk i Sundsfjord. Dette lyktes man med og som følge av dette ble selskapet Salten Kraftsamband A/S i 2003 omdannet til et konsern med egne datterselskap for produksjon, nett og kraftsalg. Samtidig økte egenproduksjon fra et middel på 1300 til 1700 GWh, og konsernet styrket dermed sin posisjon som Nord-Norges største kraftprodusent.
Konsernet har i dag nær på 150 ansatte og er verdsatt til et sted mellom 2,5 og 3,0 milliarder kroner. På eiersiden har man i tilegg til noen av de lokale eierne som stiftet selskapet, fått inn Narvik Energi og danske Energi E2 AS (nå en del av Dong Energy) som eiere. E2 har nå en eierpost på litt over 20 %. Hydro Energi eier igjen ca. 20 % av datterselskapet SKS Produksjon.
